Verktøyene vi bruker når etikken skal avgjøres ute i felt

Etikken trenger noe håndfast å støtte seg på

Når vi snakker om presseetikk på kurset, begynner jeg sjelden med regelverk. Jeg begynner med notatboken, telefonen og et ark papir. Det er nemlig der avveiningene faktisk skjer, midt på en kai i Tønsberg eller utenfor en dør der noen akkurat har sagt noe de kanskje ikke tenkte over.

Erfaringen min fra mange år i regionaviser er at gode valg sjelden handler om at reporteren er særlig klok i øyeblikket. De handler om at hun har med seg enkle rutiner som tar noe av presset. Et verktøy kan være et spørsmål du alltid stiller, et ark du alltid har i lomma eller en vane du har øvd inn.

I modulen Presseetikk i praksis jobber deltakerne med små oppdrag ute i felt, og vi bruker de samme hjelpemidlene hver gang. Poenget er ikke byråkrati. Poenget er at du skal kunne forklare, både for den du omtaler og for deg selv, hvorfor du gjorde som du gjorde.

Samtykkearket: kort, muntlig først, skriftlig når det trengs

Det første verktøyet er et halvt A4-ark med noen få linjer: hvem du er, hva saken handler om, hvor den skal publiseres og at den intervjuede kan trekke seg fram til en avtalt frist. Arket erstatter ikke samtalen. Det støtter den.

De fleste samtykker uten problemer når de forstår hva de sier ja til. Vanskeligere er det med dem som ikke er vant til medier, barn og unge, eller folk i en sårbar situasjon. Da bruker vi arket som utgangspunkt for en rolig forklaring, og vi lærer deltakerne å spørre om personen har forstått, ikke bare om hun er enig.

Vi øver også på å dokumentere samtykket. Ofte holder det at du sier det høyt i opptaket, rett etter at du har forklart saken. Den vanen tar ti sekunder og kan spare deg for mye usikkerhet senere.

• Si hvem du er og hvor saken skal vises
• Fortell at det er mulig å trekke seg innen en avtalt frist
• Be om samtykke i opptaket når det passer
• Spør om personen har forstått, ikke bare om hun er enig

Lydopptak og notater som dokumentasjon

Mobilen er også et etisk verktøy. Et lydopptak viser hva som faktisk ble sagt, og det beskytter både kilden og deg. Vi lærer deltakerne å si fra at de tar opp, å teste lyden før intervjuet og å lagre filene på en ryddig måte, med dato og sted i filnavnet.

Notatboken har en annen jobb. Der skriver du ned det opptaket ikke fanger: stemningen, hva som skjedde i bakgrunnen, og hva kilden sa etter at opptaket var slått av. Den siste typen uttalelser er en klassisk felle, og vi bruker tid på å avklare hva som er på og av posten før intervjuet starter.

Dette henger tett sammen med kildekritikken, men her er perspektivet et annet. Spørsmålet er ikke om opplysningen stemmer, men om du har rett til å bruke den, og på hvilken måte.

Personvern i bildet og i bakgrunnen

Når du filmer på et torg eller langs en gangvei, havner andre mennesker i bildet uten å ha sagt noe som helst. Her bruker vi en enkel tommelfingerregel: den som er sakens tema skal ha samtykket, mens tilfeldige forbipasserende ikke skal kunne gjenkjennes i en sammenheng som kan skade dem.

I praksis betyr det å velge kameravinkel med omhu, å ta opp stemmer uten ansikter når det er mulig, og å være klar til å la være å bruke et klipp. Deltakerne lærer å se på bildet gjennom øynene til dem som er med i det, ikke bare gjennom seerens.

Vi gjennomgår også hva som skjer med materialet etterpå. Hvor lagres rålydene, hvem har tilgang, og når slettes det som ikke skal brukes? Det er vaner som ser kjedelige ut på papiret, men som gjør stor forskjell den dagen noen ringer og ber om å få noe fjernet.

• Velg vinkel som ikke gjør tilfeldige personer gjenkjennelige
• Ta bort klipp som kan skade uten å tilføre saken noe
• Lagre rått materiale trygt og slett det du ikke bruker

Sjekklisten før publisering

Det siste verktøyet er en sjekkliste på ti linjer som deltakerne går gjennom før de legger ut en reportasje. Den spør blant annet om alle som er sitert vet at de er sitert, om faktaopplysninger er kontrollert, og om noen kan bli urimelig rammet av det du har laget.

Listen gir ikke fasitsvar. Den tvinger deg til å stoppe opp i fem minutter, og det er ofte nok til å oppdage det du overså i farten. Mange av deltakerne er overrasket over hvor ofte ett av punktene fører til en liten endring som gjør saken bedre.

Vi diskuterer også hvordan man bør svare dersom noen kontakter deg etter publisering. En rolig, saklig tilbakemelding og en villighet til å rette opp feil er en del av håndverket, og noe vi trener på i gruppen.

Slik jobber vi med verktøyene på kurset

I modulen får hver deltaker et lite oppdrag i nærområdet. Du forbereder samtykkeark, tar opp intervjuet, noterer underveis og går gjennom sjekklisten før du leverer. Deretter ser vi på noen av valgene sammen i gruppen og snakker om hva som kunne vært gjort annerledes.

Jeg lar deltakerne ta de vanskelige avgjørelsene selv, men jeg er alltid med i samtalen etterpå. Ingen får et fasitark, og det er heller ikke meningen. Du får trening i å avveie, og verktøy som gjør avveiningene tryggere.

Du trenger ingen journalistbakgrunn for å bli med. Det som betyr noe er at du er nysgjerrig og villig til å tenke over hvordan din reportasje treffer menneskene i den.

Etikk i felt handler mindre om store prinsipper og mer om små vaner: et samtykkeark, et opptak, en lagringsrutine og en sjekkliste. Når de sitter, har du overskudd til å ta de virkelig vanskelige valgene med klokt hode. Det er dette vi øver på i Presseetikk i praksis, steg for steg og sammen med andre som vil gjøre jobben ordentlig.