Verktøyene vi bruker når en opplysning skal sjekkes før publisering

Kildeloggen som arbeidsredskap

Det første verktøyet deltakerne får, er også det enkleste: en kildelogg. Det er ikke noe dataprogram, bare et ark eller et dokument med faste kolonner. Hver opplysning du vil bruke i reportasjen får en linje. På linjen skriver du hva som påstås, hvem som sier det, hvordan du fikk det vite, og når du snakket med vedkommende.

Mange tror at slikt papirarbeid bremser en reportasje. Erfaringen fra kursdagene ute i Tønsberg-området er stikk motsatt. Når loggen føres underveis, slipper du å lete i telefonen etter hvem som sa hva da du sitter og skriver teksten. Du ser også med en gang hvilke påstander som bare hviler på én kilde.

Vi ber deltakerne føre loggen fra første samtale, ikke samle den i etterkant. Etterpå er det lett å pynte på hukommelsen. Mens du står på kaia eller utenfor rådhuset, noterer du det som faktisk ble sagt, med ordene til den du snakket med.

• Én linje per opplysning
• Skriv hvem som sa det og hvordan du fikk det
• Merk påstander som bare har én kilde

Spørsmålene du stiller til hver kilde

Ingrid Lunde har laget en kort liste med kontrollspørsmål som vi bruker i alle øvelser. Hvordan vet kilden dette? Var vedkommende til stede, eller har hun det på andrehånd? Har kilden en interesse i hvordan saken blir fremstilt? Finnes det noen som kan si imot, eller bekrefte uavhengig?

Spørsmålene virker enkle, men de endrer måten deltakerne lytter på. Du begynner å høre forskjell på det en person har sett selv og det hun har hørt av naboen. Det er ofte i den forskjellen reportasjen blir sterkere, fordi du kan skrive tydelig hvem som er vitne og hvem som bare gjengir.

På kurset øver vi dette i små samtaler mellom deltakerne før vi drar ut. Én spiller kilde, en annen stiller spørsmålene, og den tredje fører loggen. Rollene byttes, slik at alle får kjenne hvordan det er å bli spurt om hvordan man egentlig vet noe.

• Var kilden selv til stede?
• Har kilden en interesse i saken?
• Hvem kan bekrefte eller si imot?

Å finne en andre kilde

Når en opplysning skal brukes, leter vi etter en uavhengig bekreftelse. Det kan være et offentlig dokument, et referat, en kartopplysning, et bilde med kjent tidspunkt eller en person som ikke kjenner den første kilden. Poenget er at de to ikke har snakket sammen.

Her lærer deltakerne seg også å akseptere at noe ikke lar seg bekrefte. Da har du tre valg: la det ligge, skrive at opplysningen kommer fra én kilde og si klart hvem det er, eller gå videre med ekstra arbeid. Alle tre er håndverksmessig riktige, så lenge du velger bevisst.

Vi bruker små lokale eksempler i øvelsene, som åpningstider, byggeplaner eller en påstand om hva en vei tidligere har vært brukt til. Slike ting kan sjekkes på noen timer, og deltakerne får følelsen av hva en rimelig innsats er.

Bilder og klipp som kan lyve

Mobilen gjør det lett å ta bilder, men også lett å ta feil av dem. Vi går gjennom hvordan du sjekker at et bilde faktisk viser stedet og tidspunktet det påstås å vise. Du ser etter skilt, skygger, værforhold, bygninger i bakgrunnen og filens egne opplysninger.

Anders Solberg viser hvordan du dokumenterer dine egne opptak, slik at du senere kan svare på hvor og når de ble tatt. Det er en liten vane som sparer mye bry hvis noen stiller spørsmål ved reportasjen i etterkant.

Når du får tilsendt materiale fra andre, behandler vi det som en kilde på lik linje med en person. Hvem har tatt det, hvordan kom det til deg, og kan avsender si noe om hva som skjedde rett før og rett etter at bildet ble tatt?

• Sjekk skilt, skygger og bakgrunn
• Ta vare på dine egne opptak med sted og tid

Dokumentasjon du kan legge fram

Det siste verktøyet er en kort metodenotis som følger hver ferdig reportasje. Den sier i noen linjer hva som er sjekket, hvordan, og hva som står uten bekreftelse. Notisen publiseres ikke alltid, men den ligger klar hvis en leser, en kilde eller en redaktør spør.

Deltakerne synes først dette virker overdrevet for en liten sak. Så får de en kommentar fra noen som mener de har gjengitt feil, og oppdager hvor rolig det er å kunne peke på loggen og vise nøyaktig hva som ble sagt og når.

Vi vurderer notisene i fellesskap mot slutten av hvert emne. Ikke for å gi karakterer, men for å se om en annen person kunne fulgt sporet ditt uten å ringe deg. Hvis svaret er ja, har du dokumentert godt nok.

Hva du bør ha med deg første gang

Du trenger ikke noe dyrt utstyr for å jobbe slik. Et notatblokk eller en enkel tekstfil, en telefon med opptaksfunksjon og tålmodighet er nok. Det viktigste er at du bestemmer deg for å føre loggen fra første minutt av hver sak.

Er du ny i faget, anbefaler jeg å starte med en liten sak du allerede kjenner, for eksempel en lokal endring du har lagt merke til. Da kan du øve på å spørre deg selv hvordan du egentlig vet det du tror du vet, uten at fristen presser deg.

Utover høsten er det god tid til dette. Mørkere kvelder og færre arrangementer ute gir rom for å sette seg ned med gamle notater og gå dem etter i sømmene, slik at metoden sitter når vårens saker kommer.

Kildekritikk handler mindre om mistenksomhet enn om orden. Med en kildelogg, noen faste spørsmål, en uavhengig bekreftelse der det går an, og en kort metodenotis har du verktøyene som trengs for å stå inne for det du publiserer. Ingenting av dette krever dyrt utstyr, bare vane. Begynn med én sak i høst, før loggen ærlig, og se hvor lett det blir å svare når noen spør.