Nytt på pensum: flere øvelser i B-rull og bildefortelling

Hva som er nytt i denne delen av pensum

I disse ukene har vi gjort om hvordan modulen om B-rull og bildefortelling er lagt opp. Tidligere gikk mye av tiden med til å se på ferdige eksempler. Nå bruker vi mer av tiden ute, der du selv samler bilder og klipp til en sak du har valgt. Tanken er enkel: du lærer best av å stå med telefonen i hånden og oppdage hva som mangler, ikke av å høre om det i et klasserom. Modulen handler fortsatt om det samme som før, nemlig å samle bilder og klipp som forteller saken og gir reportasjen flyt og stedsfølelse. Endringen ligger i rekkefølgen og i mengden øving. Vi har flere korte økter, og hver økt avsluttes med at du viser fram det du har, og får tilbakemelding fra instruktør og de andre deltakerne.

Som instruktør for kildekritikk og etikk følger jeg modulen fra siden, og jeg ser at deltakerne blir tryggere raskere når oppgavene er små og konkrete. Du trenger ikke tidligere erfaring med film eller foto. Det eneste vi forutsetter, er at du har en mobiltelefon du kan filme med og lyst til å gå ut og se nærmere på stedet du skal fortelle om.

Å se før du filmer

Første nye økt handler om å gå rundt uten å filme. Du får en halvtime i et område i Tønsberg og skal bare notere hva du ser: lyder, bevegelser, detaljer, folk som gjør noe. Mange deltakere oppdager at de først trodde stedet var stille, og så finner de ti ting som hadde passet i reportasjen. Notatene blir utgangspunkt for en enkel liste over bilder du vil ha med deg tilbake. Deretter filmer du. Vi ber deg ta imot det stedet gir deg, men også lete bevisst etter bilder som viser hvor du er, hva som skjer og hvem det angår. Poenget med øvelsen er at B-rull ikke er fyllmasse, men en egen måte å fortelle på. Et bilde av en hånd som låser opp en dør kan si mer enn en setning om at butikken åpner.

Vi snakker også om hva som bør stå i bakgrunnen. Et skilt, en gate eller en båt i havna plasserer saken uten at du trenger å forklare. Når du ser på opptakene i etterkant, er det ofte slike små valg som skiller et klipp som fungerer fra et som bare er pent.

• Gå først, filmer etterpå
• Skriv ned lyder og detaljer, ikke bare det du ser
• Lag en liste over bilder du må ha med hjem

Variasjon i bilder og klipp

Andre økt tar for seg variasjon. Vi går gjennom forskjellen på totalbilde, halvnært og nærbilde, og hvorfor en reportasje trenger alle tre. Du får i oppgave å filme samme situasjon fra tre avstander og to vinkler, og deretter se hva som skjer når klippene settes etter hverandre. De fleste merker straks at rytmen endrer seg. Vi legger vekt på at klippene skal være korte og rolige. Hold kameraet stille i noen sekunder før og etter selve handlingen, slik at du har noe å klippe i. Mange nybegynnere beveger telefonen hele tiden, og da blir materialet vanskelig å bruke. Med stativ eller et fast støttepunkt blir bildene roligere uten at du trenger dyrt utstyr.

Her kobler vi også til arbeidet med lyd. Omgivelseslyd tatt opp samtidig med bildet binder klippene sammen, og noen ganger er lyden det som gir stedsfølelsen. Du lærer å ta opptak av lyd alene i noen sekunder, bare for å ha det i bakhånd.

• Totalbilde, halvnært og nærbilde av samme situasjon
• Hold stille før og etter handlingen
• Ta opp omgivelseslyd som eget materiale

Stedsfølelse uten å forklare for mye

En del av modulen handler om å la bildene bære stedet. Vi øver på å åpne en reportasje med et bilde som sier hvor vi er, uten at kommentaren må si det samme. Det krever at du har samlet nok materiale til å velge, og at du tør å la et bilde stå litt lenger enn du først tror er nødvendig. Flere deltakere sier at dette var det vanskeligste å vende seg til. Vi er vant til å fylle ut med ord. Men når bildet viser en stille brygge tidlig om morgenen, trenger vi ikke tekst som beskriver den. Ordene kan i stedet brukes på det bildene ikke viser, for eksempel hvem som bruker stedet og hvorfor det spiller noen rolle.

Jeg ber alltid deltakerne se på de egne klippene med lyden av og spørre seg selv: forstår jeg hva saken handler om? Hvis svaret er nei, mangler det bilder, ikke ord.

Hensyn til dem som er i bildet

Fordi jeg underviser i etikk, er denne delen mi. Når du filmer på åpen plass, er det folk i bildet, og noen av dem har ikke bedt om å bli med i en reportasje. Vi går gjennom når du bør spørre, når du kan bruke opptak av en folkemengde, og hvordan du håndterer det når noen sier nei etter at du har filmet. I praksis betyr det at du lærer å si hvem du er og hva opptakene skal brukes til, på en rolig og vanlig måte. De fleste sier gjerne ja, og noen ganger får du en bedre vinkling fordi du ble stående og snakke. Barn og personer i sårbare situasjoner krever ekstra aktsomhet, og vi diskuterer konkrete eksempler i gruppen.

Du dokumenterer også hvor og når opptakene er gjort. Det ser kanskje kjedelig ut, men det gjør at du kan stå inne for materialet senere, og det henger tett sammen med det vi øver på i kildekritikk.

• Si hvem du er og hva opptakene skal brukes til
• Vurder hvem som er gjenkjennelige i bildet
• Noter sted og tidspunkt for hvert opptak

Hvordan øktene er lagt opp

Hver økt følger samme mønster: kort innføring, tid ute, og en gjennomgang der alle viser noe de har laget. Gruppen er liten nok til at alle får tid, og du får skriftlige kommentarer å ta med deg. Du jobber med din egen sak gjennom hele modulen, slik at B-rullen du samler faktisk ender i en reportasje du kan vise fram. Kari Haugen og Anders Solberg bidrar i de øktene der intervju og mobilvideo henger sammen med bildefortellingen, og det gir deltakerne flere innfallsvinkler. Modulen gir ikke garantier for hva du kan bruke ferdighetene til etterpå, men du går ut med en arbeidsmåte du kan gjenta på nye saker.

Vil du vite mer om hvordan modulene følger hverandre, finner du det under pensum. Spørsmål om opptak og praktisk gjennomføring tar vi gjerne imot via kontaktsiden.

Den nye utformingen av B-rull og bildefortelling gir deg mer tid ute og tydeligere oppgaver å øve på. Du lærer å se før du filmer, å variere avstand og vinkel, og å la stedet fortelle sammen med bildene. Samtidig tar du med deg gode vaner for hensyn til dem du filmer og for å dokumentere materialet ditt. Det er en enkel arbeidsmåte, og den fungerer like godt på små saker som på større.