Hva betyr «off the record»? Spillereglene for samtalen ute i felt

Et begrep alle bruker, få forklarer

På kurset hører jeg ofte at noen vil ha en uttalelse «off the record». Når jeg spør hva de mener, får jeg tre ulike svar. Noen tror det betyr at journalisten ikke får bruke det som sies. Andre tror det betyr at det kan brukes, men uten navn. Den tredje gruppen mener at alt som sies etter at opptaket er slått av, er fritt vilt.

Det er nettopp forvirringen som er problemet. Et begrep fra faget fungerer bare når begge parter forstår det på samme måte, og helst har sagt det høyt før samtalen går videre. Når det er uklart, er det kilden som taper mest, men journalisten kan også havne i en ubehagelig situasjon.

Jeg skriver dette nå i høstveker der mange av oss står ute med mobil og notatblokk, ved havna, på en klubbkveld eller foran et lokalt byggeprosjekt. Da er det ofte uformelle samtaler som gir mest, og det er der avtalene lett blir uklare.

Tre avtaler som ofte blandes sammen

I faget skiller vi grovt mellom tre nivåer. Det første er at alt kan brukes med navn, som er utgangspunktet for et vanlig intervju. Det andre er at opplysningen kan brukes, men uten at kilden identifiseres, for eksempel som «en ansatt» eller «en nabo». Det tredje er at opplysningen er bakgrunn du får vite for å forstå saken, men ikke kan gjengi.

Ordet «off the record» brukes om alle tre, og derfor bør du ikke bruke det alene. Si heller hva du tilbyr: «Dette kan jeg bruke uten navn» eller «Dette er bare bakgrunn for meg». Kilden hører da nøyaktig hva som gjelder, og du kan skrive det ned.

En god tommelfingerregel er at jo mer dramatisk opplysningen er, desto viktigere er det å være tydelig. En kommentar om været trenger ingen avtale. En påstand om en arbeidsgiver gjør det.

• Med navn: alt kan siteres og brukes
• Uten navn: innholdet kan brukes, kilden skjules
• Bakgrunn: du får vite det, men skal ikke gjengi det

Avtalen må gjøres før uttalelsen, ikke etter

Det viktigste prinsippet er at avtalen kommer før det som skal beskyttes. Hvis kilden sier noe og deretter sier «det der var forresten off the record», er det ikke gitt at du er bundet. Mange journalister vil likevel respektere det, men det er en høflighet og ikke en regel du kan kreve.

Det motsatte gjelder også. Du kan ikke i etterkant gjøre noe til «bakgrunn» for å slippe unna et sitat du angrer på. Den som har stilt opp på mikrofon og sagt noe med navn, har gjort det med åpne øyne, og det bør du behandle med respekt.

Derfor lærer vi på kurset å stoppe samtalen når kilden nærmer seg noe sårbart. Du kan si: «Før du sier mer, skal vi bli enige om hvordan jeg kan bruke det.» Det tar ti sekunder og sparer begge for ubehag.

Slik sier du det ute i felt

Ute i vinden, med en ivrig kilde og en telefon som tar opp, er det lett å glemme formuleringene. Jeg anbefaler å ha to-tre setninger klare. «Vil du at jeg skal bruke navnet ditt på dette?» er en enkel åpning. «Jeg kan skrive at det er en ansatt, men ikke hvem» er en annen.

La opptaket gå mens dere blir enige. Da er avtalen dokumentert på samme sted som uttalelsen, og du slipper å huske den etterpå. Hvis kilden ber deg slå av, kan du gjøre det, men noter umiddelbart hva dere ble enige om, og hvilke opplysninger det gjelder.

Gjenta avtalen med dine egne ord før dere går videre. Det virker ikke mistenksomt, det virker profesjonelt. De fleste kilder blir tryggere av at du er nøye.

• Si hva du tilbyr, ikke bare bruk begrepet
• La opptaket gå mens dere avtaler
• Gjenta avtalen med egne ord

Når kilden angrer, og når du må si nei

Av og til ringer noen dagen etter og vil trekke noe. Da må du vurdere hva som er sagt og med hvilken avtale. Har kilden sagt noe med navn, og det er av allmenn interesse, har du ikke plikt til å fjerne det. Men du bør alltid høre hva som ligger bak, særlig når personen er uerfaren med media.

Det kan også hende at du må si nei til en avtale. Hvis kilden vil gi deg en opplysning på vilkår som gjør at du ikke kan bruke den, eller som binder deg til å tie om noe du bør vite, kan du avslå. Bedre å si det tidlig enn å bli sittende med noe du ikke kan gjøre noe med.

Etiske avveininger av denne typen tar vi videre i presseetikk, men den praktiske delen begynner altså allerede i samtalen.

Å øve før det gjelder

På kurset øver vi dette i rollespill. Én spiller kilden, én journalisten, og vi bytter. Du merker fort hvor vanskelig det er å avbryte noen som er midt i en god historie, og hvor lett det er å love for mye.

Etterpå går vi gjennom opptakene og hører etter hvor avtalen ble tydelig og hvor den ble uklar. Det gir mer enn å lese regler, fordi du ser hva som skjer når du selv står der.

Prøv det gjerne hjemme med en venn. Be vedkommende fortelle om noe fra jobben, og avtal underveis hva du kan bruke. Etter noen runder sitter formuleringene i ryggraden.

«Off the record» er ikke ett begrep, men flere avtaler under samme navn. Si hva du mener, gjør avtalen før uttalelsen, og gjenta den med egne ord. Da vet kilden hva som skjer, og du kan bruke det du har fått uten dårlig samvittighet. Det er et lite håndverk, men det bygger tillit som gjør neste intervju lettere.