Informert samtykke: hva det betyr når du intervjuer ute i felt

Et ord som høres tyngre ut enn det er

Informert samtykke er et av de ordene som dukker opp tidlig i undervisningen, og som mange deltakere først tror hører hjemme i juridiske dokumenter. I praksis handler det om noe svært hverdagslig: den du intervjuer, skal vite hva som skjer, før det skjer. Hvem er du, hva skal materialet brukes til, og hvor havner det?

Ordet «informert» betyr at personen har fått nok opplysninger til å ta en reell avgjørelse. Ordet «samtykke» betyr at personen faktisk har sagt ja, uten press. Begge deler må være på plass. Et nikk til en fremmed som ikke har skjønt at kameraet går, er ikke samtykke i presseetisk forstand.

Som instruktør i mobilvideo ser jeg at nettopp mobilen gjør dette viktigere. Den er liten, den ser ikke ut som utstyr, og folk oppfatter den ofte som et vanlig fotografi eller en samtale. Derfor må du si høyt hva du gjør, i stedet for å anta at det er åpenbart.

Hva du sier før opptaket starter

En god innledning tar under et halvt minutt. Du presenterer deg med navn og hva du lager reportasje til, forklarer kort hva saken handler om, og sier hvordan intervjuet vil bli brukt: som video, som sitat i tekst eller begge deler. Så spør du om det er greit at du tar opp.

Det ligner mer på en høflig åpning enn på en prosedyre. Mange blir faktisk tryggere av å høre det, fordi de skjønner at du tar dem på alvor. Det gir også bedre intervjuer, siden folk som vet rammene, slapper av og snakker friere.

Er du i tvil om personen har forstått, spør én gang til med egne ord: «Er det greit at dette ligger ute på nett?» Svaret tar sekunder, og du slipper å lure på det under klippingen.

• Si navn og hvem du lager saken for
• Forklar hvilken sak det gjelder
• Si hvor materialet blir vist
• Spør tydelig om det er greit å ta opp

Når samtykke er enkelt, og når det er vanskelig

På et torg eller en markedsdag, der folk selv stiller seg foran kameraet og svarer på spørsmål, er situasjonen som regel enkel. Personen vet at hun blir filmet, og et muntlig ja på opptaket er ofte nok. Det kan gjerne ligge i selve videoen, slik at du har det dokumentert.

Verre er det når den du møter er i en sårbar situasjon: noen som er preget av en ulykke, et barn, eller en person som tydelig ikke har overskudd til å vurdere konsekvensene. Da holder det ikke å få et ja. Du må vurdere om ja-et er gitt med full forståelse, og om du burde la være å bruke materialet likevel.

Barn krever særlig varsomhet, og vanligvis samtykke fra foresatte. En tommelfingerregel vi øver på i felt: jo mer personlig og vanskelig det som blir sagt, desto mer må du forsikre deg om at personen vet hva som kommer til å skje med det.

Personvern i bakgrunnen av bildet

Samtykke gjelder ikke bare den du intervjuer. Når du filmer b-rull på en gate, i en butikk eller ved en lekeplass, havner andre mennesker i bildet uten at de har blitt spurt. Her må du bruke skjønn: er ansiktene gjenkjennelige, og sier bildet noe om dem som de ikke har valgt å dele?

Folk i en folkemengde er sjelden noe problem. Et enkeltmenneske som sitter alene og er lett å kjenne igjen, kan være det. Du kan filme fra et sted der personer ikke blir hovedmotiv, bruke bildet uten tydelig ansikt, eller spørre om lov i etterkant.

Det samme gjelder opplysninger i bakgrunnen: navneskilt, bilnummer, adresser på postkasser. Gå gjennom klippene før publisering og spør deg selv hva som egentlig er nødvendig for saken. Det du ikke trenger, kan du krope bort eller klippe ut.

• Vurder om enkeltpersoner kan gjenkjennes
• Unngå tydelige adresser og nummerskilt
• Spør i etterkant hvis du er usikker

Hva hvis noen angrer?

Det hender at en kilde ringer dagen etter og ber deg fjerne noe. Da er det ikke slik at du er forpliktet til å gjøre det hver gang, men du bør ta henvendelsen på alvor og vurdere den ærlig. Hva er det personen er redd for? Er det noe hun sa i affekt, eller har situasjonen endret seg?

Hvis opplysningene er viktige for saken og riktige, kan du ha gode grunner til å la dem stå. Hvis personen er uerfaren med media og har sagt noe som kan skade henne, veier hensynet til henne tungt. Ofte finnes det en mellomløsning, som å utelate navnet.

Det viktigste er at du snakker med personen og forklarer vurderingen din. Ta også vare på samtykket eller notatene dine, slik at du kan vise hva som ble avtalt. Det beskytter både deg og den du har omtalt.

Slik øver vi det i kurset

I Presseetikk i praksis jobber vi med korte rollespill ute i felt. Én deltaker er reporter, én er kilde, og vi prøver ut innledningen til intervjuet flere ganger, med ulike typer mennesker: den travle, den skeptiske, den som sier ja uten å høre etter.

Etterpå snakker vi om hva som føltes naturlig og hva som hørtes ut som en formular. Målet er ikke en fast tekst, men en måte å si det på som passer deg og som alltid inneholder de samme tre tingene: hvem du er, hva det brukes til, og at personen kan si nei.

Deltakerne opplever ofte at det blir lettere å oppsøke fremmede når de har denne rammen på plass. Den gir et trygt utgangspunkt for samtalen, og den gjør at du kan konsentrere deg om å lytte.

Informert samtykke handler om respekt og om å gi folk et reelt valg. Du trenger ingen lang tekst, bare en ærlig forklaring og et klart ja. Når du samtidig tenker over bakgrunnen i bildet og er villig til å lytte hvis noen angrer, står du på trygg grunn, både etisk og praktisk, når reportasjen skal ut.